En sen kveldstime

I går kveld gikk jeg og ei god venninne, en kveldstur med viktige punkter på samtaleplanet. Vi slo oss til slutt ned i hagen til min bror, altså valkyrie plass, fordi Ida seinere skulle besøke han. Mens jeg skal til å si noe til Ida er det plutselig en person bak oss som tar i bruk snakketøyet sitt, og jeg skvetter til!

Hallo jenter, vaære dere gjør her nåa? Er det ikke litt seint for så små jenter som dere? (legg til en litt snøvlete aksent så har du mannen). Deje kan ikke være mer enn kanskje 14 år?. Nei, vent litt, dere må være 12. Det må dere være. Jeg blir sittende å småfnise litt, jeg er alltid på fnisern i slike øyeblikk. Ida tar ordet:

Men hvis vi er 12 år, så må jo vi gå hjem, vi kan ikke sitte her vi da. Vi skulle vært hjemme klokka 8 vi da. Da ser mannen litt på oss, så fortsetter han; nei, dere må være 13 år, 13 må dere være. Eline fniser fortsatt, hele situasjonen er fryktelig morsom, synes hun.
Ida: det hjelpet ikke det vi måtte fortsatt vært hjemme klokka 8. Men nå skal vi snakke litt til så nå tror jeg du må gå. Hadet bra. Mannen tar imot budskapet etter han har tatt oss begge høflig i handa, og går bort til kameraten sin.

Ikke lange tida har gått før han kommer tilbake og spør hva klokka er. Da han får svaret er det ikke lenge til han tar beina fatt og forsvinner fra åstedet. Han hadde sikkert vært en kjempefestlig person å bli bedre kjent med.