Jeg ønsker ikke å utdype i så stor grad grunnene til dette, men jeg vil prøve å forklare noen aspekter uten å være i overkant utleverende.
Jeg har de siste årene utvidet mine horisonter fra å egentlig være en litt trangsynt tenåring, til å se virkeligheten i flere nyanser. Også når det kommer til den kristne livstolkningen. Jeg har gått mine skritt i en mer liberal retning enn det de gikk for noen år siden. Jeg ser at en konservativ kristen livstolkning ikke lenger passer for meg, slik jeg trodde. Det betyr ikke at jeg ikke respekterer dem som ønsker en slik retning å leve sitt liv. Jeg vil understreke at jeg ikke har noe behov for å støte noen med dette innlegget.
Jeg synes det er ålreit å ta et glass eller flere sammen med gode venner i trivelig lag. Jeg synes også det er sjarmerende å traske gjennom Oslos gater en sen kveld/natt på vei hjem fra fest. Jeg har blitt kjent med mange mennesker jeg ikke ville møtt andre steder, og jeg har fått god kontakt med venner jeg hadde mye kontakt med i ungdomsstiden og som igjen har blitt viktige støttespillere.
Hva har dette med at jeg ikke er så mye i kirken lenger?
For flere år siden var det en person som sa noe til meg om min personlige kristne tro som ikke har sluppet taket. Personen mente jeg ikke var kristen nok i hans/hennes tolkning av akkurat det å være kristen nok. Jeg burde selvfølgelig slått i bordet og hevet min røst og mine meninger om akkurat hva det vil si å sette seg over noen andres tro, som om et menneske i seg selv kan sette seg i den posisjonen. Det er tross alt Gud som kan hevde noe slikt, om det i det hele tatt er i hans interesse. Denne holdningen er en holdning jeg har funnet igjen også andre steder. Det kommer for eksempel tydelig til uttrykk gjennom debatter i samfunnet. Jeg kan forstå hvordan enkelte ikkekristne ser på kristne som folk som sitter på hesteryggen og ser ned på andre som ikke lever like plettfrie og feilfrie liv. Til tross for at dette selvfølgelig ikke stemmer, ingen lever jo slike liv, kan jeg forstå hvordan det føles for mennesker som er vant til en helt annen livsstil enn det kristne representerer. De føler seg ikke gode nok.
Noe som jeg har biti meg fast i når det kommer til kirkelige gudstjeneste etter at jeg har begynt å betrakte det litt fra utsiden, er hvordan gudstjenestene er lagt opp for dem som er innafor. I dag stod det for eksempel på en powerpoint foran hele menigheten at det tirsdag 1. 9 var møte for TMF med NMS U hjemme hos Maria. Hva i all verden står TMF og NMS U for lurer du kanskje på om du er der for første gang. Det er nok noe du må søke opp hos Google når du kommer hjem for ingen forklaring var å hente i øyeblikket. Det samme er kodene som man må kjenne til i det kristne miljøet. Man er automatisk utenfor om man ikke kjenner til humoren tatt ut fra kristne sammenhenger. Hva kan man gjøre med det?
Når jeg er i kirken får jeg fortsatt ofte en følelse av at jeg ikke er kristen nok. De fleste er i den posisjonen at de bidrar med så mye i gudstjenesten, de er så trygge i troen sin, og det får meg til å tvile på min egen. Jeg vet det har å gjøre med det som ble sagt til meg den gangen. Den personen var selvfølgelig en person som var stødig i sin tro, og som jeg egentlig så litt opp til på akkurat det. Når personen da sa noe slikt til meg, var det noe som brast, som jeg ikke helt har klart å lappe sammen igjen. Det er farlig når kristne setter seg over andre mennesker og deres tro. I Bibelen står det så vakkert, men likevel så enkelt om hva det vil si å tro.
For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Joh 3.16.
I forhold til hva det vil si å være kristen eller ikke; Det handler om å tro eller ikke tro. Tror man, er man kristen nok.
