Saying something stupid

Jeg har prøvd å benekte det i flere år, men jeg er bare nødt til å innse at en av egenskapene jeg er i besittelse av- og som jeg ikke er så veldig fan av- mest sannsynlig er kommet for å bli. Jeg har fått bevist ved flere anledninger de siste ukene at, ja, jeg er noe distre..

Har man godtatt en side ved seg selv er det ikke noe som står i veien for at man kan dele historier med folket, da legger jeg lista for hva som er greit å spøke med, så her kommer noen godbiter fra de siste ukene.

I klasserommet mitt har jeg en hjemmelaget kalender over vårhalvåret med elevenes bursdager, aktiviteter vi skal være med på, når det er vinterferie, påskeferie etc. Parallellklassen har også en slik kalender der læreren har krysset av i rutene etterhvert som tiden har gått. Dette fikk jeg for meg at jeg også ville gjøre, (tanken har vært der flere ganger, men noe jeg selvfølgelig har glemt). Det var en siste time mandag, når elevene jobbet med a-plan at jeg endelig skulle gjøre det jeg hadde hatt i tankene lenge. Jeg setter i gang med grønn tusj og skal krysse av ca 90 ruter. Men tror du ikke at jeg da får mange henvendelser fra disse små: Eline, hvorfor gjør du det der? Eline, er dette riktig å gjøre her? Jeg krysser av samtidig som jeg prøver å gi svar og få dem til å lukke brødboksen, men før jeg vet ordet av det har jeg krysset av til 30. April. Dagens dato var 20. April. Resultatet ble at jeg la kalenderen i skapet. Noen dager senere skulle det være skoleovertakelse og foreldrene til elevene skulle holde fortet i to dager, (et enestående initiativ fra FAU) mens vi dro på seminar. Greit at jeg er fortrolig med denne uvinnelige egenskapen, men kan jo ikke innrømme dette overfor noen du skal vise en profesjonell side til..

Generelt glemmer jeg mye i løpet av en arbeidsdag. Elevene stiller spørsmål og ytrer ønsker som jeg har store intensjoner om å innfri etter at jeg har sagt at jeg skal gjøre noe. Som regel har jeg glemt det rett etter at jeg har snudd meg. Problemet er at det er så sinnsykt mye å holde styr på i en undervisningstime. Er en elev syk, må jeg organisere en del for at han/henne skal få ringe hjem, mens de 18 andre har noe fornuftig å gjøre. I tillegg skal de jo lære noe og være stille når jeg går igjennom noe nytt. Dette er noe som skjer i blant og ikke beskrivende for hver time, men det er med på å beskrive når distrègenet slår til.

En elev klaget på at han hadde vondt i magen, jeg ba ham drikke litt vann, spise litt og få litt luft, (egentlig utsetter jeg bare problemet, men i enkelte tilfeller skal det ikke mer til). Da jeg forstod at det ikke ble bedre sa jeg at jeg skulle få morsmålslæreren til å ringe hjem i storefri om jeg så henne. Det gjorde jeg ikke, og som de skarpeste av dere forstår glemte jeg det jo. Da jeg kom ned til timen etter storefri ser jeg han sitte på en benk med store øyne, og jeg skjønte at jeg hadde gjort det igjen.

En ting er å glemme noe jeg har sagt jeg vil gjøre. En annen ting er å glemme hvor jeg har fått historier fra. På to dager presterte jeg å fortelle noe til mine kolleger som jeg egentlig ikke vet hvor jeg har fra.. La oss ta et eksempel; Vi kjører til jernbanetorget fra jobben sammen med sjefen, og ser plutselig en annen kollega stå ved et busstopp et stykke fra skolen. Sjefen lurte på hvorfor står hun her? Med pålydende svar fra meg: Det er fordi hun heller går dit når hun har god tid til bussen, og godkjennende nikk fra de andre. Plutselig sier jeg; Forresten hun har vel aldri sagt det selv, men noe jeg har trodd. Og det som møter meg er et latterbrøl fra hele bilen.

Neste dag diskuterte noen kolleger en sak, der jeg kom med et innspill. Plutselig kommer jeg på at jeg vet jo egentlig ikke dette sikkert, kan jeg ha lest det i en roman? Med påfølgende latterbrøl igjen. Herlighet, kommer folk til å slutte å ta meg seriøst??

Jeg kunne fortalt mange flere historier, som da jeg sjekket på kartet på gulesider for å finne fram til et sted, og klarer å gå STIKK motsatt vei. Flaks jeg har noen å ringe til som kan klare å veilede meg fram til riktig sted..

Jeg må si at jeg synes det er litt slitsomt å være litt distrè, men jeg kan heldigvis for det meste le av det som skjer og med det ufarliggjøre situasjonene.

Har du en egenskap du ikke liker?

Den beste dagen i uka.

Det er rart med det, men etterhvert som jeg har blitt eldre så har også jeg havnet i den mer voksne organiseringen av livet. Jeg tenker ikke bare på det å ha fast jobb, stå opp tidlig hver hver ukedag, lage middag klokken 5, og legge seg etter nyhetene om kvelden, men rett og slett hvilken dag i uken som har blitt soleklar favoritt. Da jeg var yngre likte jeg fredag og lørdag best, det var så deilig å ha fri fra skolen, og vite at du hadde to hele dager til din disposisjon som du kunne bruke til det du ville. Nå er det blitt søndag som er min favoritt. Lørdag kommer på en god nummer to, mens fredag er kvelden jeg gjerne ligger rett ut på sofaen og koser meg og slapper av.

Jeg vil fortelle hvordan en typisk helg for meg ser ut og argumentere for hvorfor søndagen er dagen som kommer best ut av det for min del.

Fredag ettermiddag, jeg kommer mest sannsynlig noe tidligere fra jobb før jeg pleier alt ettersom hvor rask jeg er til å rette elevenes lekser. Jeg kommer hjem og starter mest sannsynlig med å rydde og støvsuge leiligheten. Jeg må si jeg er fan av nyvasket helgeleilighet. Videre spiser jeg og Andreo som regel middag før det bærer videre til et eller annet.

Lørdag er gjerne bydag med cafebesøk og samvær med twinsis og mannen, jeg elsker å gå rundt i byen og bare kjenne på pulsen. På kvelden er det enten bare slækking eller vi gjør noe sammen eller hver for oss. (På mine eldre dager må jeg innrømme at jeg ikke er så fæn av å være for lenge oppe på hverken fredager eller lørdager av den grunn av at jeg har blitt så glad i å sove og være utvilt, hvertfall på yndlingssdagen, en av bivirkningene av å begynne å jobbe).

Grunnen til at søndagen er blitt favoritt er på det enkle grunnlag at hele samfunnet går roligere denne dagen. Det er ingen grunn til å stresse, ingenting å rekke, jeg kan sove lenge, spise en god frokost, gå en tur, treffe noen venner, gå på cafe, på bruktmarked, roe ned og lade opp til en ny uke.
Søndag er rett og slett fantastisk! Hva slags dag i uken er din favoritt?

Oslo- min Oslo

Det er akkurat som om noen har skrudd på en bryter, så er våren tilbake i byen, og ikke minst menneskene. Hvor har de vært hele den kalde vinteren? Solen titter fram og sender sine svakt varmende stråler ned på oss alle og gir oss følelsen av at vi er ikke glemt, solen har husket oss også dette året og vil komme til å gi oss en varm og god sommer på sikt.

Parkene er bare med brunt, nedtråkket gress som nordmenn med glede setter seg ned på for å nyte dagen. Pappbegerene med kaffe er trofast med og setter den ekstra spissen på det man lett kan kalle livsglede.

I dag tok jeg turen til den nye amerikanske dineren på grünerløkka som nylig er åpnet. Etter å ha stått i kø i litt over en halv time ble det endelig vår tur og amerikanske pannekaker med lønnesirup ble bestilt, noe som smakte helt fantastisk og som gav gode minner fra turen vår til New York i fjor sommer. New York, byen jeg får et sug i magen av å bare tenke på. Byen jeg bare må tilbake til en gang.

Aker brygge viste seg også fra sin beste side i dag med folkemassen i bevegelse på plassen og menneskene som koste seg i solveggen med et glass vin og sjømat på tallerkenen. Det er på slike dager jeg nyter å være til, og når man i tillegg kan tilbringe den sammen med gode mennesker i ens egen familie er alt bare salig lykke.

Amar shonar Bangladesh - Mitt vakre Bangladesh

Denne påsken har vært en del annerledes enn tidligere påskeferier. Denne gangen stod en reise til eksostiske Bangladesh på programmet, landet der min mann har bodd i 7,5 år av sin barndom. En del av ham som jeg til nå ikke har hatt så mange forutsetninger for å forstå, annet enn å prøve å leve meg inn i det han forteller og kunne prøve å se ham som den han var som barn ut fra historiene han har fortalt. Men å se stedene, husene og menneskene han var sammen med bidrar til en annen måte å forstå han på.

Når man skal reise til et nytt og spennende land vet man aldri helt hva som venter en. Hva vil jeg komme til se? Hva slags inntrykk vil jeg få? Vil jeg være forandret når jeg kommer hjem? 

Når jeg tenker tilbake på steder jeg har vært og som jeg er veldig glad i, så husker jeg som regel hvordan luften kjentes mot nesa og kroppen, hva slags lukter naturen gir meg og hva slags tid det er på døgnet. Slik var det også i Bangladesh, og etter utflukten til Brahmanbazar sitter jeg igjen med stemningen det var når vi gikk rundt på området med små hus som stod i en ring, langt fra byene, med lyder som bare naturens dyr, fugler og innsekter kan gi, og lukten som minner om en sen augustkveld i Norge. Det var magisk. Jeg kunne se for meg hvordan han og brødrene hans løp rundt og lekte rundt på plassen og flere av historiene han har fortalt meg skjedde jo nettopp i Brahmanbazar. Slik sett ble alt mer levende for meg. Vakten som stod ved porten da vi kom var til og med den samme som da de bodde der. 

Et annet aspekt jeg kommer til å huske fra Bangladesh er trafikken. Det er noe jeg aldri har sett maken til og sikkert ikke kommer til å se maken til heller. Her var mottoet "Tut og kjør" noe jeg fikk inntrykk av at var en trafikkregel, og biler, syklister, babytaxier og fotgjengere forentes i en salig harmoni når vi kom kjørende ut fra flyplassen. Blir du stående i kø, kan du fort bli oppsøkt av en selger som vil selge deg noe gjennom vinduet eller tiggere som trenger noe de ønsker å få fra deg. Men det mest sentrale er tutingen, den er like viktig i dette landet som blinklys er for oss i Norge. Den markerer at her kommer jeg og du skal være forberedt når jeg kommer! En av bengalene vi besøkte kjørte rundt på motorsykkel, hadde ikke lappen, men han fortalte at han hadde hjelm og med det viste han politiet at han var seriøs;)

Bilene er de som regjerer på veien, så kommer babytaxiene og til slutt rikshawene. En rikshaw er en type "trehjulsykkel" som bak på sykkelen har en liten vogn som passasjerer kan sitte på. Bengalene sykler rundt dem som måtte trenge skyss for en viss sum taka. En helt spesiell opplevelse å sitte bakpå noen som sykler deg fra et sted til et annet i slik en varme, og med såpass mye last på, vi satt som regel to og to. Likevel så jeg andre der det var opp til fem som satt på. Stor respekt av en slik innsats hver dag, alle gutta som syklet rikshawer var i god form, men er du fattig og ikke får i deg nok mat hver dag, er det nok en stor belastning for kroppen..

Gjestfrihet og gavmildhet er ord som jeg mener kan beskrive mange bengaler. Vi var på en del besøk i løpet av uka og alle ønsket å invitere oss på lunsj eller middag. Noe jeg synes var veldig annerledes og spesielt var at når vi var på middagsbesøk så hadde dem vi besøkte kun dekket på til oss, det var kun vi som skulle spise. De skulle spise senere og brukte tiden på å servere oss. Det var visst vanlig, men det klarte jeg ikke helt å venne meg til. I tillegg fikk jeg, som nygift inn i familien, flere gaver. Det var veldig koselig, men føltes også litt rart å komme for å spise og få gaver uten at jeg kjente dem fra før. Men det er der jeg føler gavmildheten virkelig får vist seg fra sin beste side. Det er noe vi kan lære av.

Turen til Bangladesh er en tur jeg aldri vil glemme, en minnerik og viktig tur som gjør at jeg føler meg enda nærmere min mann og svigerfamilie enn jeg gjorde før.