- Jeg har en kvise på nesa!
- Jeg skulle egentlig ha gått i 5. klasse.
- Får dere lov til å handle i kantina når dere har pause?
Om du lurer på hva slags samtale dette var, så kan du sette sammen en skoletur til teknisk museum med 36 4. klassinger der framkomstmiddelet var rutebuss med diverse andre mennesker om bord. Sitatene ovenfor er hentet fra en samtale mellom tre av jentene mine og en studine. Det som er så fascinerende med barn er hvordan de kommer i kontakt med nye mennesker på bussen på måter voksne aldri ville gjort. Og det er ikke nødvendigvis fordi vi ikke vil, men fordi det ikke er en kode i vårt norske samfunn. Vi setter oss lengst fra hverandre på busser, trikker og t-baner. På fly må vi bare godta at vi ikke kan boltre oss på flere plasser alene, da disse er forhåndsbestilt. Rundt meg observerte jeg flere samtaler mellom barn og voksne som hadde et mellommenneskelig møte på en vanlig busstur. Tenk om det hadde vært slik mellom voksne og voksne også? Tenk så artig en trikketur kunne blitt..
Dere kjenner sikkert til fenomenet at når man tar en tur med et kollektivtilbud er man som regel inne i sin egen verden. Til det plutselig skjer noe. Da begynner menneskene å prate med hverandre! Om hva dette har å si for deres avtaler, om de kanskje har opplevd noe lignende før. Kanskje man til og med avtaler å ta en taxi sammen for å komme tidsnok fram til det man skal?
Jeg synes vi skal lære av barna. Både å tørre å ta kontakt, men også den tillitfulle, og den ofte lite fordømmende måten de møter andre mennesker på. Lurer på hvordan Norge hadde vært da?
No comments:
Post a Comment