Betraktinger ut fra et juleaktig perspektiv

Julehøytiden har gjennom den siste uka senket seg over landet, varmet oss med sitt gylne teppe- i den grad man ser bort i fra regnet som har preget vår hverdag- fra julaften og fram til i dag. I løpet av uken har julekos, julemusikk, julefamilie og julevenner stått på programmet. Julekjæreste har det ikke blitt noe av i år, da min tilkommende valgte å tilbringe julen i utlandet. Trøsten får være at neste jul er alt annerledes.

Få dager før jul åpenbarte familien Myrvangs tradisjonelle juletrehogst. Da benket alle som kunne krype og gå seg inn i bilen for å sette nesa mot julevennen til mamma og pappa som selger jultrær. I min tidlig ungdom var dette noe av det mest pinlige jeg visste om. Ikke særlig juleromantisk, men for å begrunne denne opplevelsen vil jeg dra fram tre sentrale punkt. For det første var det vissheten om at julevennen fikk innblikk i at hele familien skulle hente dette treet som gjorde det så flaut. For det andre var det så uhorvelig pinlig at pappa snakket så høyt om hvor flott det var at hele familien var med. For det tredje var det tanken på at det var et grantre vi var på jakt etter som gjorde det hele vanskelig. Jeg hadde en periode i livet jeg ikke forstod poenget med å dra et tre inn i stua, for så å pynte det, og vise hele slekta og venner hvordan treet vårt ble seende ut. Samtidig slo vissheten seg fast ved å vite at alle disse folkene hadde et liknende julepynta tre i stua. Hva skjedde med folks fornuft? Jeg fikk alltid en merkelig følelse innvendig, sammen med en liten skyldfølelse for at julefølelsen hadde forlatt mitt legeme. Hva hadde skjedd? I løpet av årets juletrehogst var ikke følelsen som strittet imot hele juletreprinsippet til stede, og jeg fikk i tillegg oppleve lukten av granbar, da treet måtte dryppe av seg i badekaret pga det vakre rimet som før julaften befølte alt av utemateriale. Hvilken lykke! Jeg fikk oppleve at jeg er i stand til å kjenne julegleden og se fellesskapet i hvordan juletrær bringer mennesker sammen i høytiden. (Om man ikke har annet å snakke om kan man dra fram juletreet som tema. Det kan sammenlignes med været, det er noe de fleste har til felles i julen). Fjortisperioden var heldigvis bare en fjortisperiode. Den varer heldigvis ikke til man er 23!


2. januar begynner nyttårslivet, og det er med spenning og nysgjerrighet jeg lurer på hva det nye året vil bringe. Til sommeren er jeg ferdig utdannet lærer (iiik), og kan med dette på samvittigheten starte prosjektet med å oppdra våre nye generasjoner i norsk, samfunnsfag, KRL. Hvorfor i alpakka(som for øvrig er et klovdyr som tilhører den Sør-Amerikanske kamelfamilien sammen med lama, guanacos og vicunas) har jeg ikke valgt fag som kroppsøving eller noe annet estetisk? Jeg kan trøste meg med at en allmennlærer, som min tittel etterhvert vil lyde, er en person som skal kunne litt om alt(høres litt trist ut i grunn, men på grunn av denne bivirkningen kan man ofte være flink i TP, hvertfall hvis man ikke spiller sammen med Holmedahlfamilien). Jeg vil slå meg til ro med at min estetiske sans ikke vil tape noen gunst hvis jeg er flink og holder den ved like. For øvrig er det ikke alltid like takknemlig å undervise i musikk. Makan til gledessdrepere noen elever kan være når man dæljer til med et undervisninsopplegg uten sidestykke i en 6. klasse(hilsen musikktime ved skoleovertakelsen okt 07, red anm). Takk og lov at enkelte satt under pulten dagen etter og sang av hjertens lyst på min gode og kjære banansang med rytmer.

Dette ble litt for langt. Så kjære leser, hvis du har kommet så langt som dette og ikke har lagt
inn årene for lenge siden, vil jeg nå avslutte innlegget med ønske om et godt nytt år og en herlig vår!