Ìn Oslo

For litt siden ble jeg stilt et spørsmål om hva det var med Oslo som jeg synes var tiltrekkende. Det er et godt spørsmål og jeg synes det var interessant å reflektere rundt dette enda en gang. Jeg har nevnt det før på bloggen.

For 6 år siden flyttet jeg inn i et kollektiv i Oslo, og med en gang jeg satte bagen min ned på rommet som jeg hadde fått, tenkte jeg; Endelig! Jeg gledet meg sånn til å være student i storbyen, og hvertfall siden jeg hadde besøkt storesøsteren min da hun studerte i byen, noe som måtte være rundt 10 år siden på den tiden. Jeg hadde allerede da kjent tiltrekningskraften byen hadde på meg, og synes det var uhyre spennende at det nå var jeg som skulle oppleve studentlivets gleder.

Etter som årene har gått har jeg fått et kjennskap til, og et forhold til flere deler av byen. Gjennom forskjellige praksisperioder på forskjellige skoler, har jeg vært nødt til å finne fram på steder jeg nødvendigvis ikke hadde besøkt om jeg ikke var nødt. Det har fått meg til å bli kjent med hvordan byen vår er satt sammen og gitt meg større oversikt over de forskjellige sidene.

Etter å ha bodd på 4 forskjellige steder i løpet av årene jeg har hatt Oslo som min "hjemby", har jeg oppdaget og blitt glad i flere forskjellige steder.

Noen av favorittstedene jeg liker å besøke er Vestkanttorget på Frogner, Birkelunden og Grünerløkka genrelt, St.Hans haugen, Torshovdalen, Torshov, Majorstua, Holbergs plass, Karl Johan, Nationalteateret.

Men det viktigste av alt er hva slags følelse Oslo gir en som hvertfall ikke jeg finner andre steder. Det er mulighetenes, kulturens, opplevelsenes, bekjentskapenes by. Da tenker jeg på alle tilbudene som finnes her, de ulike butikkene og restaurantene som finnes her, alle kunstutstillinger, konserter og museumer som finnes, bare man gjør en liten innsats for å få det med seg! Jeg rett og slett elsker Oslo. Noe som ble understreket i fjor da jeg besøkte en av de andre av de høyt elskede byene i landet vårt, etter å nesten å ha opplevd en klaustrofobisk følelse av å ha kjørt en lang strekning uten å ha sett noen hus, og finner byen du er på vei til etter en del timer i bil. Da var det godt å komme tilbake til Oslo hvor det konstant er mennesker rundt deg og du aldri er alene, om heller anonym. Det er forresten også noe jeg liker ved storbyen. Du trenger ikke støte på folk som vet alt om deg hele tiden. Det holder med dem du uansett har nær deg, i det ligger det bare en total avslappende følelse.

I helga var jeg på en kunstutstilling som ble holdt i sentrum. Der var det rundt 6 fotografer som til sammen hadde en Visning av bildene sine. De hadde laget utstillingen som en slags visning av en leilighet. Hver kunstner hadde sin leilighet hvor kunsten var utstilt, og for publikum var det bare å gå rundt og trekke til seg inntrykkene. Det var en herlig blanding mennesker som var der, alle passet inn på hver sin måte, noe jeg synes er utrolig fascinerende i kunstnermiljøet. Dette finner man bare i en storby! Og jeg elsket det.

Har du en by du liker best av alle?