Treningens ulike sider

I snart et halvt år har jeg trenet på et treningssted som fram til i høst var uprøvd for mitt vedkommende. Nå da semesterkortet mitt snart går ut vil jeg med denne bloggposten beskrive hvilket inntrykk dette stedet har gitt meg, og hva jeg sitter igjen med av gode minner, og minner jeg prøver å fortrenge. Sett deg tilbake og la deg gli inn i treningens aktuelle verden!

Eventyret startet da jungeltelegrafen sendte bud om at studenter fra Høgskolen i hovedstaden kunne få treningskort for kun 600 kroner for et semester. Det var O A S som ville slå på stortromma og gi oss studenter et inntrykk av at de ikke har glemt oss, og at de er villige til å gi oss et treningsstilbud som skal veie opp for deres mindre billige tilbud på et annet treningsstenter. Men nok om det. Jeg ville la meg bli en del av det!

Det som er så eksepsionelt med dette senteret er konseptet saltrening. Man kombinerer styrke og kondisjon i løpet av en time. En lettvint løsning tenker du? Genial sier jeg! Instruktøren står i midten og medlemmene står rundt med ansiktet vendt mot ham klar for å ta imot og ta i bruk guruens bevegelser og rytme. Musikken dunker ut fra høytalerne og skal fungere som motivasjon for tilhengerne til å løfte føttene litt høyere, armene litt strakere og holde ut litt lengre når man har kommet til X antall situps. Etter at timen har begynt er det alltid flere etterslepere som detter inn døra og setter igang med øvelsene som de middelaldrende mannfolka i midten instruerer i. Det er armer og bein overalt og det komiske ved hele situasjonen er ikke til å komme bort i fra. Rundt meg står godt fungerende mennesker som gjør de mest latterlige bevegelser sammen. Det er til å få fnatt av de første fem minuttene hver gang. Det blir ikke noe bedre av at vinduene ut mot gata dekker hele veggen og at det kontinuerlig går mennesker forbi utenfor. Disse blir vitner til aktivitetene innenfor, der rytmiske og mindre rytmiske øvelser blir utført. Etterhvert blir man herdet og kommer inn i en slags sinnstemning der dette er normalt, man skulle ikke tro at man har gjort noe annet. Mennesker fra 17 år og opp til 70 tilbringer denne timen sammen hver uke, gjerne flere, der det eneste de har til felles er å prøve å følge instruktørens beskjeder. Og det føles godt. Når man ligger på matta i mørket, lyttende til strykeinstrumenter og tar en såkalt "timeout" etter uttøying, skulle man tro at man var et nymatet barn. Tilfredsstillelsen over å ha gjort kroppen sin glad, tatt i bruk semesterkortet, og at du klarte enda flere armhevinger denne gangen, er nok til at du kommer tilbake.