Oslo - vår Oslo

Jeg har gjort det tidligere, men jeg vil gjøre det igjen. Jeg vil skrive et innlegg om Oslo by, og om hvor utrolig innbydende den er i blant. Spesielt gjelder dette årstider der sol og varme er inkludert, og ikke minst når det skjer noe i byen.

Det er noe med stemningen, menneskene, følelsen av å være med i et fellesskap der alle ulike individer er inkludert.

Ulike arrangementer som er satt ut i livet etter å ha ligget på planleggingsbenken er stund, og som kniver om oppmerksomheten din når du rusler rundt i gatene. Det er som mottaker bare å velge og vrake og ta med seg det beste av det beste.

Det jeg liker spesielt godt i Oslo er markedet som blir arrangert hver lørdag på Vestkanttorget ved Frognerparken. Her selges gamle og nye ting, alt fra smykker, klær og kjøkkenredskaper, til servise, møbler og vafler. Alt for enhver smak.

Andre steder det kan være verdt å ta et besøk er å gå på Karl Johan når det er matfestival, noe det var i dag. Her kan du få smake på allverdens kuriositeter om du måtte ønske det. Menneskene stimler, det er flere eldre mennesker i gatene, hvor er forresten de til vanlig? Det er smak av høst og grønnsaker og frukt som er blitt høsten av markens grøde. Kan det bli bedre?

Smile

I løpet av min karriere som blogger har jeg innimellom innleggene skrevet ned sangtekster som betyr noe for meg. Denne gangen er det låta "Smile" av Charlie Chaplin som står på plakaten, låta som jeg gjennom filmen "My Girl" ble kjent med i mine unge og dager, og som jeg gjennom å se minnesamværet til Michael Jackson, virkelig fikk øynene opp for. Jeg synes den er nydelig, både innholdsmessig og melodisk.

"SMILE"

By Charlie Chaplin

Smile though your heart is aching
Smile even though its breaking
When there are clouds in the sky, you'll get by
If you smile through your fear and sorrow
Smile and maybe tomorrow
You'll see the sun come shining through for you

Light up your face with gladness
Hide every trace of sadness
Although a tear may be ever so near
That's the time you must keep on trying
Smile, what's the use of crying?
You'll find that life is still worthwhile
If you just smile

Thats the time you must keep on trying
Smile, whats the use of crying?
You'll find that life is still worthwhile
If you just smile

En nydelig versjon av låta kan du finne her.

Hørt på bussen

- Jeg synes Jens Stoltenberg burde fortsette å være statsminister etter valget.
- Jeg har en kvise på nesa!
- Jeg skulle egentlig ha gått i 5. klasse.
- Får dere lov til å handle i kantina når dere har pause?

Om du lurer på hva slags samtale dette var, så kan du sette sammen en skoletur til teknisk museum med 36 4. klassinger der framkomstmiddelet var rutebuss med diverse andre mennesker om bord. Sitatene ovenfor er hentet fra en samtale mellom tre av jentene mine og en studine. Det som er så fascinerende med barn er hvordan de kommer i kontakt med nye mennesker på bussen på måter voksne aldri ville gjort. Og det er ikke nødvendigvis fordi vi ikke vil, men fordi det ikke er en kode i vårt norske samfunn. Vi setter oss lengst fra hverandre på busser, trikker og t-baner. På fly må vi bare godta at vi ikke kan boltre oss på flere plasser alene, da disse er forhåndsbestilt. Rundt meg observerte jeg flere samtaler mellom barn og voksne som hadde et mellommenneskelig møte på en vanlig busstur. Tenk om det hadde vært slik mellom voksne og voksne også? Tenk så artig en trikketur kunne blitt..

Dere kjenner sikkert til fenomenet at når man tar en tur med et kollektivtilbud er man som regel inne i sin egen verden. Til det plutselig skjer noe. Da begynner menneskene å prate med hverandre! Om hva dette har å si for deres avtaler, om de kanskje har opplevd noe lignende før. Kanskje man til og med avtaler å ta en taxi sammen for å komme tidsnok fram til det man skal?

Jeg synes vi skal lære av barna. Både å tørre å ta kontakt, men også den tillitfulle, og den ofte lite fordømmende måten de møter andre mennesker på. Lurer på hvordan Norge hadde vært da?