Jeg gløtter på døren og ser at...

livet er mer fargerikt. Våren har begynt å vise sine sikre tegn, harelabbene klatrer på trærne, snøen kryper mer og mer sammen, og menneskene har begynt å komme mer ut i lyset og innta alle benkene og parkene som befinner seg rundt omkring i byen.

Det har vært en herlig påske med det som hører med! Siste skiturer ble gått i påskesnø, sola varmet og temperaturen var usedvanlig høy. Man går i kø i løyper man ellers om vinteren har ganske alene (hvertfall der jeg har vært) og folk sitter ute foran hyttene sine og bare nyter livet og fridagene. Man benker seg foran tven og ser påskekrim, samme hvor dårlig den er, og man spiser godteri som om man aldri har fått det før. Man ser mer til venner og familie enn det man har fått gjort tidligere.

Påsken er som en milepæl i vårhalvåret synes jeg. Det er i påsken at første tegn på at sommerhalvåret står for døren. Sola som varmer i ansiktet, solkremen som tar deg med til drømmene om saltvann og strender, og det faktum at du kan ta av deg jakka uten at du fryser. Verden våkner til liv igjen, og det er godt!

Barn av regnbuen

Jeg synes at været de siste dagene virkelig har vist sine aller gråeste sider, og illustrerer dette ved å skape alt som kommer i dets vei, grått. Himmelen er grå, snøen i gatene er grå, og gatene som titter fram under all den grå slapsen, ja, den er også grå. Her om dagen følte jeg meg som om jeg gikk i ett med verden da jeg på vei hjem fra jobben innså at klærne jeg hadde på meg også var grå. Jeg savner farger! Jeg gleder meg så utrolig til våren kommer, gresset og trærne blir grønne, menneskene begynner å kle seg med alle de fargerike sommerklærne som butikkene bugner av i midten av mars. (Noe jeg forøvrig synes er veldig upraktisk. Man må kjøpe vinterklærne om høsten for om vinteren selger butikkene kun vår og sommerklær).


Jeg har begynt å lage meg smoothie. Smaken av bær fra sommerhalvåret i sammenheng med de klare og rene fargene letter litt på den grå stemningen jeg føler omgår meg på flere kanter. Da er det godt at man kan finne sammen i fargerike felleskap og hygge oss sammen. For det er disse siste ukene før påske, med alt som skal skje på jobben, i tillegg til det grå uforanderlige været, som gjør at jeg ser så innmari fram til påske. Etter det kommer varmen, fargene og menneskene fram fra sine gjemmesteder og finner sammen i en ny og herlig stemning. Jeg gleder meg..

Det hodet er fullt av renner munnen over med

Lærerlættis.

Noen ganger detter ord ut av munnen min av det jeg nettopp har tenkt på, men som egentlig ikke har noe med situasjonen i virkeligheten å gjøre. Andre ganger kan det ha med virkeligheten å gjøre, men på en måte som ikke var meningen.

Jeg sitter fordypet i høytlesningen om "Heksene" av Roald Dahl, den lille gutten er blitt forvandlet til en mus og samtaler med bestemoren sin om hva de kan gjøre for å tilintetgjøre heksene, da reiser en elev seg og går mot døra. Jeg spør:
Hvor skal du bestemor?

Klassen har om "livet i lufta" og har spurt dem om hva de vet om som enten kan fly, leve i lufta, eller som kan være i lufta av menneskeskapte ting. De kommer med mange fine forslag. Til slutt sier jeg til dem: dere har kommet med mange fine forslag, men det er en ugle dere har glemt å nevne. Snakk om å gi dem svaret; men det var faktisk ikke alle som forstod at jeg nettopp hadde gjort det, så det har egentlig vært meg som har ledd godt hver gang.

En skam vil jeg si

Jeg gikk inn i butikken, ante fred og ingen fare. Jeg runder hjørnet og ser rett på en pall med nyankomne varer. Det kvekker ut av meg; nemmen.

Joda, den 2 februar 2009 har de kommet. Påskeeggene fra Freia. Det er 9 uker til påske. Julevarene på tilbud står fortsatt i hylla. Det sies at jula varer helt til påske, men det får vel være måte på??

Tilbakeblikk

For noen år siden kom jeg over et sitat som gikk rett hjem hos meg. Det lød sånn cirka som dette her:

"Noen mennesker kommer inn i våre liv, setter sine fotavtrykk i våre hjerter, og vi blir aldri den samme".

Jeg synes det er så utrolig godt og riktig sagt. Mennesker krysser våre veier, noen ganger for en kort stund, andre ganger blir de der lenge, lenge. Andre mennesker blir der for alltid og er med på å påvirke livet daglig.

Det er mange mennesker som har betydd noe for meg opp igjennom livet mitt og som jeg kun har litt kontakt med, om ikke noe i det hele tatt, idag. Likevel husker jeg på ting de har sagt, hva de har ment for meg tidligere og hvordan de har vært med på å påvirke livet mitt. Det kan for eksempel være en lærer jeg hadde i skoletiden, som jeg nå har som slags forbilde i min daglige arbeidssituasjon. Det kan være tidligere flammer, en venn som dukket opp på akkurat riktig tidspunkt og forandret en grå hverdag, eller en kollega jeg jobbet med i en sommerjobb jeg VET jeg aldri kommer til å ha igjen.

Det er minnene, sammen med det jeg opplever med menneskene som betyr mest for meg i livet mitt i dag, som gjør meg til den jeg er. Og det er egentlig litt fint å tenke på.

På deg selv kjenner du naboene

Jeg vil ta for meg fenomenet gjenboere. Du har kanskje lest det i ulike annonser for salg av leiligheter. Det kan gjerne stå noe sånt som "romslig og lys leilighet, nylig modernisert og ingen gjenboere". I mine yngre dager assosierte jeg ordet gjenboere med gjengangere, altså som slags gjenferd. Jeg var ikke så kritisk til mine egne refleksjoner med andre ord. Men gjenboere er ikke ringere enn at du kan se direkte inn til naboen gjennom kjøkkenvinduet ditt. Du lever på en måte et parallelt liv med personene bak veggene i nabohuset. Du kan se de og de kan se deg. Det gjelder å passe seg litt for hva man gjør bak husets vinduer.

Jeg bor i en bygård med såkalte gjenboere. Vi bor i øverste etasjen og bygården er formet som en u. Vi har utsikt til alle leilighetene 15 meter bortenfor og kan se livet til menneskene i de tre etasjene. Noe som innbyr til kikking. Jeg vil ikke påstå at jeg driver store deler av dagen min til å følge med på naboene, men enkelte ting er jo ikke til å unngå. Jeg har lært å kjenne naboene mine på vanene deres, som for eksempel at nabogutten i leiligheten rett over oss ser litt for mye på tegnefilmer. Naboene i hjørneleiligheten står opp opptrent på samme tid som meg, men forlater huset litt før 7. Jeg kan innrette meg etter det; har naboen gått? da har jeg en halvtime igjen før jeg selv skal gå.

Det er interessant å vite vanene til mennesker du aldri har møtt. De har en slags påvirkningskraft uten at de vet det.

Gjenboere tar fra deg utsikten, men gir deg noe annet i stedet. Et slags fellesskap i at det er ikke bare deg som står opp i mørke otta og skal ut i kulden der ute tidlig på morgenen. Det hjelper faktisk også litt at naboen drar før meg.

Tur til legevakta

Etter å ha vært borte fra jobben i tre dager, stod det en nødvendig ekskursjon for tur. (Takk Andreas og Ida).Jeg måtte ta meg en tur på legevakten. Etter å ha gått gate opp og ned fra tbanestasjonen, kaldsvetta, pustet tungt og bidratt til litt tyngre hode, så vi endelig målet. Jeg gikk inn døren og bort til kølappsystemet. Damen i skranken ser på meg og sier:
- Ja, er det noe du lurer på?

-Eh, ja, jeg er egentlig her fordi jeg lurer på hva som feiler meg (jeg hadde gjort meg tanker om lungebetennelse, streptokokker og diverse). Jeg får vel trekke en kølapp.

-Ja, alle må trekke kølapp. Det er nok en forkjølelse tenker jeg.
Sier dama, lettere nedlatende.

Etter å ha ventet i halvannen time kom jeg endelig inn og hele undersøkelsen starter med at de tar tempen min. 37 grader sier dama fornøyd. Jeg måtte le inni meg. Krisemaksimering uten sidestykke. Hva skjedde med streptokokkene, lungebetennelsen?
Legen som undersøker meg finner heller ikke noe spesielt galt med meg, bortsett fra at det er en forkjølelse/influensa jeg har hatt. Sykemeldt ut uka, drikk mye vann, ta ibux/paracet for å lindre smerter.
Okei, godt det ikke var verre enn det. Noe sier meg at jeg ikke er syk så ofte. Men det er egentlig helt greit.

Det var i de dager jeg gikk rundt og pustet inn tåregass i Christiania

Så har jeg gjort det også. Ikke for det, jeg vil ikke si at jeg var vanskelig å ha med å gjøre og måtte stagges med tåregass for å få en slutt på min utagerende atferd. Jeg var rett og slett en fredelig byborger som gikk tilfeldig forbi en demonstrasjon som til min oppdagelse ble avsluttet med tåregass og mennesker i mørke klær som gikk i min retning.
Jeg vil gjerne forklare hvordan tåregass virker på kroppen for de som lurer på det. For å få til det på best mulig måte, må jeg ta historien fra begynnelsen av; rett og slett for at dere skal kunne leve dere best mulig inn i scenariet.
Trikken jeg satt på måtte stoppe på et stopp to stopp før jeg skulle av på det grunnlag av at gaten foran var stengt. Det var oppstått en demonstrasjon ved en viss ambassade, og mange politifolk og diverse patruljerte gatene. Jeg gikk frimodig av og tenkte at dette ikke blir noe problem, og tok beina fatt mot stedet jeg skulle til. Etterhvert merket jeg det begynte å klø i nesa, og i halsen. Pusten gikk som vanlig, ta det helt med ro. Videre kom jeg til et kryss og så at flere mennesker i mørke klær kom gående fra høyre mot der jeg var. Jeg forstod fort at vi skulle samme vei. På dette tidspunktet hadde kløen og svien i halsen utviklet seg i slående tempo. Etterhvert begynte tårene å renne og jeg hadde ingen mulighet til å stanse dette. Jeg gikk med faste skritt nedover gaten og folk som gikk ved siden av meg begynte å si fra til folk som kom oppover at det ikke var noe poeng i å gå den veien. Det var så mye tåregass og diverse der oppe. Jeg fortsatte min ferd og hadde ikke den samaritanske tanke i meg på dette tidspunkt. Redde seg selv den som kan!
Utenfor rekkevidde fra området slapp kløen og svien i halsen og etterhvert også tårene.
Jeg hadde opplevd tåregass for første gang, og utover kvelden også fyrverkeri og helikopterlyder på nært hold.
En kveld utenom det vanlige i byen vår får en vel si.

Den livlige fantasien- fortsatt til stede?

Som barn hadde jeg, vil jeg påstå, mye fantasi og kreativitet som kom til uttrykk gjennnom historier jeg skrev på skolen, gjennom snøskulpturer jeg laget sammen med venninner, ulike leker jeg og søstra mi oppfant, og diverse annet. For eksempel den fantasifulle verden jeg skapte sammen med søstra mi der vi hadde hver vår kosedyrhund som sammen var verdens beste venner. Hver lille hund hadde sin personlighet og sine grenser og tanker.

Det er blitt sagt at som voksen kan man glemme litt av denne kreativiteten. Det er nok en sannhet med visse modifikasjoner da jeg har flere i min omgangskrets som er meget kreative mennesker. Men den barnlige fantasien, hvor blir den av?

Det finnes barn som har fortalt meg at det blir distrahert når de skal lese fordi det kommer en dinosaur og stokker om på bokstavene i boka. Men dyrene det ser for seg kan også være til hjelp i ulike situasjoner og fag da de kan fortelle barnet svaret på en oppgave.

Jeg ser for meg rollefiguren Johnny Depp spiller i "Finding Neverland", en meget kreativ og fantasifull person som lager en film sammen med en enkefrues tre barn. Og på grunn av at han er i sin egen fantasiverden store deler av dagen, går forholdet til hans egen kone litt i stå, og de blir sovende på hvert sitt rom. Forskjellen på disse to menneskenes virkelighetsoppfatning kommer til uttrykk når de skal gå inn på hvert sitt soverom. Kona går inn til sitt vanlige rom, mens Depp går inn til et rom som inneholder mange slags fantasifigurer i et fargerikt og fascinerende landskap.


Jeg vil lære litt av barna! Finne tilbake til den livlige fantasien jeg ble født med og ta den med tilbake inn i hverdagen.

Dedikert til Ida

Jeg har forstått det sånn fra sikre kilder at Ida synes jeg oppdaterer bloggen min for sjelden. Det skal jeg ikke ha på meg, så for å bekjempe en slik en bevegelse, svarer jeg på Ragnes tag.

Så kjære Ida; denne er til deg!

Siden denne dagen akkurat har startet tar jeg meg friheten til å svare for gårsdagen.

Dagens glade:
Da elevene ikke hadde hatt lang skrivelekse denne uka. Mindre å rette på en fredag ettermiddag. Hvertfall på papiret.

Dagens sang på hjernen: Kveldssang for Laffen. To kolleger fylte 40 år, og damekoret på skolen sang sanger til dem, blant annet på denne fantastisk -vanskelig å få ut av hodet- melodien.

Dagens beste måltid: bakt potet med Andy på ettermiddagen.

Dagens fnis: Meg selv da jeg har snakket uten å ha tenkt. "Jeg kommer ikke til å huske noe av denne kvelden!".Ikke det beste å si på noens bursdag.

Dagens overraskelse med påfølgende panikk: Jeg tok alt med knusende ro.

Dagens irritasjonsmoment: Apekatter, apekatter, apekatter små.

Dagens spørsmål: Hva SKAL jeg ha på meg?

Jeg tagger Ida!

Perspektivtegning

Jeg har fått god erfaring i konflikthåndtering:
Først kalte jeg ham en promp, så ble han sur på meg for det, og så kalte han meg en ert og da kasta jeg det på ham.

Jeg får høre om framtidsvisjoner:
Se; jeg har tegnet en kleskolleksjon som jeg kan selge når jeg blir stor, og jeg skal gi pengene til FN.

Jeg får høre om moral:
Jeg vet om et stygt ord for pakistaner som er veldig slemt å si, jeg har hørt det og det er ikke noe snilt å si til noen derfra.

Jeg får høre om familie:
Oldemor ble over hundre år og da fikk hun brev fra Kongen.
Jeg ble født 6 uker for tidlig og da måtte jeg ligge i en boks uten lokk
Tanta mi passlillesøstra til kongen(?)

Jeg får høre om kjæledyr:
Katten min heter Pusenubb

Jeg blir godt kjent med personlighetstrekk hos barn: Hva saa duuu?

Jeg får høre tilståelser:
1. gutt:- De to gutta viste seg nakne for jentene! -
Lærer: - Er det sant?
2. gutt: - jeg gjorde det ikke!
1. gutt: - jo, du viste rompa di.
2. gutt: - okei, da, jeg gjorde det litt

Jeg lærer geografi:
Hotellet vi bodde på i India heter Elmorale

Jeg lærer lokalgeografi: Det har vært innbrudd på jobben til mamma flere ganger. Nå kaller de bare fyren for George.

Jeg lærer om biologi:
kroppen består av blod og 40 gram vann

"Jeg skal passe på deg nå, alt skal bli så bra"

Jeg har begynt i et yrke der jeg er nødt til å være i forkant med alle beskjeder som skal gis, og å være så tydelig som det overhodet er mulig å være tydelig. Dette gir resultater også utenfor jobbens fire vegger. Her om dagen skulle jeg møte ei god venninne, og på telefon sier jeg uten å sette større spørsmålstegn ved det: "jeg går nedover bogstadveien på høyre side, det vil si din venstre". Det verste var at jeg ikke tenkte videre over at personen jeg prata med er i beste velgående og klarer å finne ut dette selv.. Jeg har automatisert hvordan jeg skal møte et forklaringsbehov de fleste barn har, og tar det med meg i dagliglivet. Jeg slipper spørsmål, jeg slipper mas, jeg slipper å gjenta meg selv på et senere tidspunkt. Jeg har kun jobbet en måned. Hvordan blir det etter et helt yrkesliv??

Fredagens

Jeg vil herved dele noen sitat.

Hva heter gassen vi puster inn?
- den heter en lunge

Ulike måter å skrive tjue på:
skjue, kjue, twue.

Ulike måter å skrive plankton på: (Veldig forståelig for øvrig)
Platon, plangton, planton. plurton.

thirteen= tvørtin

Nye bekjentskaper

Hva er egentlig den beste måten å få kontakt med nye mennesker på? Det er sannelig mange forskjellige innfallvinkler til akkurat dette temaet, men i dag opplevde jeg en ny og muligens noe original en. Hvorfor ikke bare gå forbi det motsatt kjønn, klaske han/henne på rompa, si halla og gå videre? Midt på LYSE dagen?? Er du ca 7-8 år yngre enn den du klasker på, så er vi der. Må vel innrømme at dette var noe sært. Har aldri hatt han i praksis heller. (Ikke at mine praksiselever hadde dette som en av sine hovedvaner, men likevel). Får skylde på Rag, og hennes funksjon som vikarlærer på en viss skole.

Høsten

Bloggen min blir liggende mye alene uten stell. Dette faktum gjør det vanskeligere å komme ut med innlegg jeg har hatt lyst til å skrive, fordi tiden flyr fra meg. En ting kan jeg nevne siden sist, og da er det gjort. Jeg har giftet meg. Og det anbefales.

Ellers vil jeg si til dere som enda ikke har lest "Vindens skygge", at jeg har vært i denne fortellingens lokaler i Barcelona og sett det Daniel så. Jeg har vandret gjennom gatene der Daniel så den tildekkede mannen med sigaretten, lysende mot seg. Jeg har sett den lyktestolpene som er så karakteristiske for fortellingen og for Barcelona generelt. Men det viktigste av alt. Jeg har vært ved inngangen til stedet der "De glemte bøkers kirkegård" ville ha ligget, og forstått hva som gjorde nettopp dette stedet så fengslende for hovedpersonen å få oppdage. Selvom ingenting tyder på at det ligger et slikt bibliotek der, er det, for å sitere Zafón, en fordel: fantasiens mysterium blir dermed opprettholdt. I denne uhyggelige, stinkende gaten er alle fri til å danne seg sitt eget bilde av den forfalne, store døren og av bygningen bak*. Det var som om å se Daniels Barcelona, var med på å bli bedre kjent med ham og de andre.

Etter å ha vendt tilbake fra Barcelonas eksotiske og romantiske gater, har jeg kommet tilbake til Oslo og får oppleve alt det gode denne byen har å by på om høsten. Jeg liker høsten. Har fått mer og mer sansen for denne årstiden etterhvert som årene går. Blader som faller, den friske luften. Den noe mer kjølige tilværelsen og regnvær. Det er rett og slett digg å være ute.

Gleder meg til høstferie og fjellturer!


*Buger, Geel, Schwarz i samrabeid med Zafón- vindens skygge- reiseguide.

Bryllupsplanlegging

Bryllupsplanlegging er et spennende, gøy, engasjerende og kreativt prosjekt, som i tillegg er det første store selskapet et brudepar skal planlegge sammen. Etter å ha vært i bresjen for å arrangere et bryllup som skal gå av stabelen i mindre enn to uker, kom jeg over en artikkel i ukebladet "Hjemmet" fra 1992 som gir deg tips til hva du bør huske på før bryllupsfesten og når dette bør gjøres noe med. Jeg vil nå dele med dere noen av de beste tipsene fra denne artikkelen.

1. Først må dere finne en passende dato, og så oppsøke prestekontoret i den menigheten en av dere tilhører. Dette er lurt å gjøre minst åtte uker før bryllupet. I god tid med andre ord.

2. Husk at kirkelige vielser nødvendigvis ikke foregår i kirken. Det går an å snakke med en prest å få ham/henne til å vie dere i en luftballong for eksempel. Skulle gjerne fått dette tipset tidligere!

3. Bruden har sikkert tenkt å gå til frisøren før vielsen. Huska at mange gifter seg før Sthans. Ok, greit å vite.

4. Fire uker før bryllupet: invitasjonene burde sendes ut nå, slik at gjestene får dem i tide. Husk å skrive ned sted, adresse og klokkeslett. Kampen kirke finnes ikke bare i Oslo, men også i Stavanger! Vi klarte ikke å få ut alle invitasjonen i løpet av fire uker. Så da hadde noen fått invitasjon etter bryllupet hadde vi fulgt denne oppskriften:D

Og det beste: 

5. Natt til bryllupsdagen: Sørg for en god natts søvn. Bryllupsdagen skal stort sett gå til å pynte seg og til å få på seg bryllupstasen. Vielsen, festen og alt annet moro er bortkastet med andre ord.

Statusrapport

Det beste sommerminnet. Så langt: Blikkstille vann, gode mennesker rundt seg. Latter.

Den herligste nyheten: en god venninne har fått seg kjæreste.

Det fineste stedet: Gon

Den kjipeste følelsen:
Å ønske at man var en annet sted enn der man er.

Den største forandringen. Hittil: Flytting til Majorstua sammen med en gutt.

Gleder seg til: Farristur og en spesiell dag i juli..

Den største gulroten: 02.08.2008

Spenningsfølelse: Skolestart.

Sommerferien

Sommerferien er kommet på besøk og den ønskes alltid hjertelig velkommen i Elines verden. Derfor skulle man tro at jeg er flink til å pleie den, gi den omsorg, leke med den og fortelle eventyr for den på sengekanten om kvelden. Men ikke dette året nei. I år har Eline vært såpass lur at hun har takket ja til en treukers sommerjobb som ikke vokser på trær. Jeg får muligheten til å bære rundt på all slags saker, bære enda litt mere saker, og helst tømme pappen. Sommerferien må jo forstå at dette er fristende! Selvom den viser seg fra sin beste side med varmende solstråler fra morgen til kveld, knallblå sjø og lyse sommernetter, kan den dessverre ikke få være sammen med matmor før på ettermiddagen/kvelden. Da er det godt å tenke på at jeg var ansvaret mitt bevisst da jeg tok en ferie med Sommerferien på Setskog i forrige uke, og pleiet vannet og solen der. Men fortvil ikke sommerferie! Jeg skal komme så sinnsykt tilbake med mitt nærvær og min bevissthet de to første ukene i august. Gleder meg!!

Den fyrste song

Det er kultur for å skrive ned tekster man liker på bloggene sine. Jeg er ikke noe dårligere enn at jeg følger opp med en tekst skrevet av Per Sivle som flere av dere sikkert har hørt, muligens da statuen av Kongens mor ble avduket i Slottsparken, nemlig "Den fyrste song". Dette er en av de vakreste tekster jeg vet om og enda mer sterk blir den når man kjenner til at forfatteren bak teksten mistet moren sin kun 3 år gammel. Savnet etter henne satt fast i ham hele livet, og som bar preg i flere av tekstene hans i tillegg til denne.

Den fyrste song eg høyra fekk,
var mor sin song ved vogga,
dei mjuke ord til hjarta gjekk,
dei kunne gråten stogga.

Dei sulla meg så underleg,
Så stilt og mjukt te sova,
Dei synte meg ein fager veg,
Opp frå vår vesle stova.

Den vegen ser eg enno tidt,
Når eg fær auga kvila,
Der stend ein engel smiler, blidt
Som berre ei kan smila.

Og når eg sliten trøytnar av
I strid mot alt som veilar,
Eg høyrer stilt frå mor si grav
Den song som allting heilar.

Nasjonaldagen

I går var det Norges bursdag og til tross for regn og sur vind trapper det norske folk ut av stuene sine og stimler sammen nede i sentrum for å være vitne til årets tog bestående av korps og skoleklasser. Det er noe sterkt rundt dette; tross vær og vind skal vi ut og hedre at Norge er en egen stat og markere dette sammen som en inkluderende nasjon samme hva som kunne hindre oss. Kanskje jeg også skal referere til Henrik Wergeland (jfr Vårt Land 16.05.08) og påstå at han ville vært stolt av oss. (I denne artikkelen uttalte diverse personer seg om hva de trodde Henrik Wergeland ville sagt i dag hadde han sett samfunnet vårt. Det som stod i deres egne interesser var påfallende sentralt for å si det sånn. Det er akkurat som om ved å alliere seg og late som om en av Norges fremste historiske personer er enig med deg skal bidra til å fremme deres sak). Ingen av oss vet hva Henrik Wergeland ville ha sagt! Men tilbake til barnetoget. Vi hadde benket oss opp og kikket etter diverse praksisskoler. Humoren rundt dette er at selv om denne dagen skal være full av positivisme, hindrer ikke det mange å klage over at det er trangt, manglende fri passasje og at paraplyer drypper. Dette lo vi av hele dagen.

Ellers er jeg meget fornøyd med gårsdagen. 17.Maifrokost hos Ida A med særdeles hyggelige folk, dagsaktuell musikk med nasjonalistiske marsjer på plakaten der valdresmarsjen var en av de, tale av Ida og masse god mat. Fellessang av "Norge i rødt, hvitt og blott", og "Ja, vi elsker" stod også sentralt, bland dette med masse humor, så er vi der. Videre stod pølsefest, jakt på lakris og partey hos Andreas, Gjermund, Olaf og Ole Jacob på Majorstua på programmet.