Den livlige fantasien- fortsatt til stede?

Som barn hadde jeg, vil jeg påstå, mye fantasi og kreativitet som kom til uttrykk gjennnom historier jeg skrev på skolen, gjennom snøskulpturer jeg laget sammen med venninner, ulike leker jeg og søstra mi oppfant, og diverse annet. For eksempel den fantasifulle verden jeg skapte sammen med søstra mi der vi hadde hver vår kosedyrhund som sammen var verdens beste venner. Hver lille hund hadde sin personlighet og sine grenser og tanker.

Det er blitt sagt at som voksen kan man glemme litt av denne kreativiteten. Det er nok en sannhet med visse modifikasjoner da jeg har flere i min omgangskrets som er meget kreative mennesker. Men den barnlige fantasien, hvor blir den av?

Det finnes barn som har fortalt meg at det blir distrahert når de skal lese fordi det kommer en dinosaur og stokker om på bokstavene i boka. Men dyrene det ser for seg kan også være til hjelp i ulike situasjoner og fag da de kan fortelle barnet svaret på en oppgave.

Jeg ser for meg rollefiguren Johnny Depp spiller i "Finding Neverland", en meget kreativ og fantasifull person som lager en film sammen med en enkefrues tre barn. Og på grunn av at han er i sin egen fantasiverden store deler av dagen, går forholdet til hans egen kone litt i stå, og de blir sovende på hvert sitt rom. Forskjellen på disse to menneskenes virkelighetsoppfatning kommer til uttrykk når de skal gå inn på hvert sitt soverom. Kona går inn til sitt vanlige rom, mens Depp går inn til et rom som inneholder mange slags fantasifigurer i et fargerikt og fascinerende landskap.


Jeg vil lære litt av barna! Finne tilbake til den livlige fantasien jeg ble født med og ta den med tilbake inn i hverdagen.

Dedikert til Ida

Jeg har forstått det sånn fra sikre kilder at Ida synes jeg oppdaterer bloggen min for sjelden. Det skal jeg ikke ha på meg, så for å bekjempe en slik en bevegelse, svarer jeg på Ragnes tag.

Så kjære Ida; denne er til deg!

Siden denne dagen akkurat har startet tar jeg meg friheten til å svare for gårsdagen.

Dagens glade:
Da elevene ikke hadde hatt lang skrivelekse denne uka. Mindre å rette på en fredag ettermiddag. Hvertfall på papiret.

Dagens sang på hjernen: Kveldssang for Laffen. To kolleger fylte 40 år, og damekoret på skolen sang sanger til dem, blant annet på denne fantastisk -vanskelig å få ut av hodet- melodien.

Dagens beste måltid: bakt potet med Andy på ettermiddagen.

Dagens fnis: Meg selv da jeg har snakket uten å ha tenkt. "Jeg kommer ikke til å huske noe av denne kvelden!".Ikke det beste å si på noens bursdag.

Dagens overraskelse med påfølgende panikk: Jeg tok alt med knusende ro.

Dagens irritasjonsmoment: Apekatter, apekatter, apekatter små.

Dagens spørsmål: Hva SKAL jeg ha på meg?

Jeg tagger Ida!

Perspektivtegning

Jeg har fått god erfaring i konflikthåndtering:
Først kalte jeg ham en promp, så ble han sur på meg for det, og så kalte han meg en ert og da kasta jeg det på ham.

Jeg får høre om framtidsvisjoner:
Se; jeg har tegnet en kleskolleksjon som jeg kan selge når jeg blir stor, og jeg skal gi pengene til FN.

Jeg får høre om moral:
Jeg vet om et stygt ord for pakistaner som er veldig slemt å si, jeg har hørt det og det er ikke noe snilt å si til noen derfra.

Jeg får høre om familie:
Oldemor ble over hundre år og da fikk hun brev fra Kongen.
Jeg ble født 6 uker for tidlig og da måtte jeg ligge i en boks uten lokk
Tanta mi passlillesøstra til kongen(?)

Jeg får høre om kjæledyr:
Katten min heter Pusenubb

Jeg blir godt kjent med personlighetstrekk hos barn: Hva saa duuu?

Jeg får høre tilståelser:
1. gutt:- De to gutta viste seg nakne for jentene! -
Lærer: - Er det sant?
2. gutt: - jeg gjorde det ikke!
1. gutt: - jo, du viste rompa di.
2. gutt: - okei, da, jeg gjorde det litt

Jeg lærer geografi:
Hotellet vi bodde på i India heter Elmorale

Jeg lærer lokalgeografi: Det har vært innbrudd på jobben til mamma flere ganger. Nå kaller de bare fyren for George.

Jeg lærer om biologi:
kroppen består av blod og 40 gram vann

"Jeg skal passe på deg nå, alt skal bli så bra"

Jeg har begynt i et yrke der jeg er nødt til å være i forkant med alle beskjeder som skal gis, og å være så tydelig som det overhodet er mulig å være tydelig. Dette gir resultater også utenfor jobbens fire vegger. Her om dagen skulle jeg møte ei god venninne, og på telefon sier jeg uten å sette større spørsmålstegn ved det: "jeg går nedover bogstadveien på høyre side, det vil si din venstre". Det verste var at jeg ikke tenkte videre over at personen jeg prata med er i beste velgående og klarer å finne ut dette selv.. Jeg har automatisert hvordan jeg skal møte et forklaringsbehov de fleste barn har, og tar det med meg i dagliglivet. Jeg slipper spørsmål, jeg slipper mas, jeg slipper å gjenta meg selv på et senere tidspunkt. Jeg har kun jobbet en måned. Hvordan blir det etter et helt yrkesliv??

Fredagens

Jeg vil herved dele noen sitat.

Hva heter gassen vi puster inn?
- den heter en lunge

Ulike måter å skrive tjue på:
skjue, kjue, twue.

Ulike måter å skrive plankton på: (Veldig forståelig for øvrig)
Platon, plangton, planton. plurton.

thirteen= tvørtin

Nye bekjentskaper

Hva er egentlig den beste måten å få kontakt med nye mennesker på? Det er sannelig mange forskjellige innfallvinkler til akkurat dette temaet, men i dag opplevde jeg en ny og muligens noe original en. Hvorfor ikke bare gå forbi det motsatt kjønn, klaske han/henne på rompa, si halla og gå videre? Midt på LYSE dagen?? Er du ca 7-8 år yngre enn den du klasker på, så er vi der. Må vel innrømme at dette var noe sært. Har aldri hatt han i praksis heller. (Ikke at mine praksiselever hadde dette som en av sine hovedvaner, men likevel). Får skylde på Rag, og hennes funksjon som vikarlærer på en viss skole.

Høsten

Bloggen min blir liggende mye alene uten stell. Dette faktum gjør det vanskeligere å komme ut med innlegg jeg har hatt lyst til å skrive, fordi tiden flyr fra meg. En ting kan jeg nevne siden sist, og da er det gjort. Jeg har giftet meg. Og det anbefales.

Ellers vil jeg si til dere som enda ikke har lest "Vindens skygge", at jeg har vært i denne fortellingens lokaler i Barcelona og sett det Daniel så. Jeg har vandret gjennom gatene der Daniel så den tildekkede mannen med sigaretten, lysende mot seg. Jeg har sett den lyktestolpene som er så karakteristiske for fortellingen og for Barcelona generelt. Men det viktigste av alt. Jeg har vært ved inngangen til stedet der "De glemte bøkers kirkegård" ville ha ligget, og forstått hva som gjorde nettopp dette stedet så fengslende for hovedpersonen å få oppdage. Selvom ingenting tyder på at det ligger et slikt bibliotek der, er det, for å sitere Zafón, en fordel: fantasiens mysterium blir dermed opprettholdt. I denne uhyggelige, stinkende gaten er alle fri til å danne seg sitt eget bilde av den forfalne, store døren og av bygningen bak*. Det var som om å se Daniels Barcelona, var med på å bli bedre kjent med ham og de andre.

Etter å ha vendt tilbake fra Barcelonas eksotiske og romantiske gater, har jeg kommet tilbake til Oslo og får oppleve alt det gode denne byen har å by på om høsten. Jeg liker høsten. Har fått mer og mer sansen for denne årstiden etterhvert som årene går. Blader som faller, den friske luften. Den noe mer kjølige tilværelsen og regnvær. Det er rett og slett digg å være ute.

Gleder meg til høstferie og fjellturer!


*Buger, Geel, Schwarz i samrabeid med Zafón- vindens skygge- reiseguide.

Bryllupsplanlegging

Bryllupsplanlegging er et spennende, gøy, engasjerende og kreativt prosjekt, som i tillegg er det første store selskapet et brudepar skal planlegge sammen. Etter å ha vært i bresjen for å arrangere et bryllup som skal gå av stabelen i mindre enn to uker, kom jeg over en artikkel i ukebladet "Hjemmet" fra 1992 som gir deg tips til hva du bør huske på før bryllupsfesten og når dette bør gjøres noe med. Jeg vil nå dele med dere noen av de beste tipsene fra denne artikkelen.

1. Først må dere finne en passende dato, og så oppsøke prestekontoret i den menigheten en av dere tilhører. Dette er lurt å gjøre minst åtte uker før bryllupet. I god tid med andre ord.

2. Husk at kirkelige vielser nødvendigvis ikke foregår i kirken. Det går an å snakke med en prest å få ham/henne til å vie dere i en luftballong for eksempel. Skulle gjerne fått dette tipset tidligere!

3. Bruden har sikkert tenkt å gå til frisøren før vielsen. Huska at mange gifter seg før Sthans. Ok, greit å vite.

4. Fire uker før bryllupet: invitasjonene burde sendes ut nå, slik at gjestene får dem i tide. Husk å skrive ned sted, adresse og klokkeslett. Kampen kirke finnes ikke bare i Oslo, men også i Stavanger! Vi klarte ikke å få ut alle invitasjonen i løpet av fire uker. Så da hadde noen fått invitasjon etter bryllupet hadde vi fulgt denne oppskriften:D

Og det beste: 

5. Natt til bryllupsdagen: Sørg for en god natts søvn. Bryllupsdagen skal stort sett gå til å pynte seg og til å få på seg bryllupstasen. Vielsen, festen og alt annet moro er bortkastet med andre ord.

Statusrapport

Det beste sommerminnet. Så langt: Blikkstille vann, gode mennesker rundt seg. Latter.

Den herligste nyheten: en god venninne har fått seg kjæreste.

Det fineste stedet: Gon

Den kjipeste følelsen:
Å ønske at man var en annet sted enn der man er.

Den største forandringen. Hittil: Flytting til Majorstua sammen med en gutt.

Gleder seg til: Farristur og en spesiell dag i juli..

Den største gulroten: 02.08.2008

Spenningsfølelse: Skolestart.

Sommerferien

Sommerferien er kommet på besøk og den ønskes alltid hjertelig velkommen i Elines verden. Derfor skulle man tro at jeg er flink til å pleie den, gi den omsorg, leke med den og fortelle eventyr for den på sengekanten om kvelden. Men ikke dette året nei. I år har Eline vært såpass lur at hun har takket ja til en treukers sommerjobb som ikke vokser på trær. Jeg får muligheten til å bære rundt på all slags saker, bære enda litt mere saker, og helst tømme pappen. Sommerferien må jo forstå at dette er fristende! Selvom den viser seg fra sin beste side med varmende solstråler fra morgen til kveld, knallblå sjø og lyse sommernetter, kan den dessverre ikke få være sammen med matmor før på ettermiddagen/kvelden. Da er det godt å tenke på at jeg var ansvaret mitt bevisst da jeg tok en ferie med Sommerferien på Setskog i forrige uke, og pleiet vannet og solen der. Men fortvil ikke sommerferie! Jeg skal komme så sinnsykt tilbake med mitt nærvær og min bevissthet de to første ukene i august. Gleder meg!!

Den fyrste song

Det er kultur for å skrive ned tekster man liker på bloggene sine. Jeg er ikke noe dårligere enn at jeg følger opp med en tekst skrevet av Per Sivle som flere av dere sikkert har hørt, muligens da statuen av Kongens mor ble avduket i Slottsparken, nemlig "Den fyrste song". Dette er en av de vakreste tekster jeg vet om og enda mer sterk blir den når man kjenner til at forfatteren bak teksten mistet moren sin kun 3 år gammel. Savnet etter henne satt fast i ham hele livet, og som bar preg i flere av tekstene hans i tillegg til denne.

Den fyrste song eg høyra fekk,
var mor sin song ved vogga,
dei mjuke ord til hjarta gjekk,
dei kunne gråten stogga.

Dei sulla meg så underleg,
Så stilt og mjukt te sova,
Dei synte meg ein fager veg,
Opp frå vår vesle stova.

Den vegen ser eg enno tidt,
Når eg fær auga kvila,
Der stend ein engel smiler, blidt
Som berre ei kan smila.

Og når eg sliten trøytnar av
I strid mot alt som veilar,
Eg høyrer stilt frå mor si grav
Den song som allting heilar.

Nasjonaldagen

I går var det Norges bursdag og til tross for regn og sur vind trapper det norske folk ut av stuene sine og stimler sammen nede i sentrum for å være vitne til årets tog bestående av korps og skoleklasser. Det er noe sterkt rundt dette; tross vær og vind skal vi ut og hedre at Norge er en egen stat og markere dette sammen som en inkluderende nasjon samme hva som kunne hindre oss. Kanskje jeg også skal referere til Henrik Wergeland (jfr Vårt Land 16.05.08) og påstå at han ville vært stolt av oss. (I denne artikkelen uttalte diverse personer seg om hva de trodde Henrik Wergeland ville sagt i dag hadde han sett samfunnet vårt. Det som stod i deres egne interesser var påfallende sentralt for å si det sånn. Det er akkurat som om ved å alliere seg og late som om en av Norges fremste historiske personer er enig med deg skal bidra til å fremme deres sak). Ingen av oss vet hva Henrik Wergeland ville ha sagt! Men tilbake til barnetoget. Vi hadde benket oss opp og kikket etter diverse praksisskoler. Humoren rundt dette er at selv om denne dagen skal være full av positivisme, hindrer ikke det mange å klage over at det er trangt, manglende fri passasje og at paraplyer drypper. Dette lo vi av hele dagen.

Ellers er jeg meget fornøyd med gårsdagen. 17.Maifrokost hos Ida A med særdeles hyggelige folk, dagsaktuell musikk med nasjonalistiske marsjer på plakaten der valdresmarsjen var en av de, tale av Ida og masse god mat. Fellessang av "Norge i rødt, hvitt og blott", og "Ja, vi elsker" stod også sentralt, bland dette med masse humor, så er vi der. Videre stod pølsefest, jakt på lakris og partey hos Andreas, Gjermund, Olaf og Ole Jacob på Majorstua på programmet.

"Det var i den tid jeg gikk rundt og koste meg i Christiania"

I disse dager går jeg rundt og er litt nasjonalromantisk. Jeg liker våren i Norge. Og ikke minst; Jeg liker våren i Oslo! Ingenting er bedre enn når menneskene kommer ut fra sine lune huler og slår seg ned på en ledig flik i en park. Grillene og ulike baller, i vårt tilfelle en afrikansk en, nei jeg mener selvfølgelig en amerikansk en, blir bragt fram fra skjulestedene, og saligheten legger seg over Frognerparken, Stensparken og på St.Hanshaugen. I løpet av denne helgen har jeg vært så heldig å tilbringe flere timer i to parker, St.Hanshaugen og Frognerparken, da på ettermiddagen og kveldstid. Først sammen med Ida Aurora og Andreas, så med diverse andre folk fra familier og kollektiv. Grilling stod på programmet og ballkasting, da ballen kun en gang ramlet i vannet ved Frognerparken.

Mens jeg først er inne og skriver et blogginnlegg, noe som har blitt en sjelden begivenhet for mitt vedkomne, må jeg slå i bordet for den nye operaen vår. Det høres kanskje ironisk ut med tanke på den ufattelige mediedekningen dette bygget har fått i løpet av dets tilblivelse og i etterkant med gul marmor og det hele, men det er det ikke. Jeg må runge et HURRA for operaen vår. Den er virkelig fantastisk flott, og ikke desto mindre av at første gang jeg besøkte dette bygget rommet taket over 900 soul children barn. Som en tilfeldig forbipasserende nordlending sa det; det er alltid noko som skjær i Oslo utan at ein væit det(kan ikke si min dialekt på dette tidspunkt skildrer den fine nordlanske dialekta i særlig stor grad. Dette sier jeg selvfølgelig selv for å slippe å få eventuell pes rundt det).

Snart er det 17.Mai, og det betyr barnetog! Det er siste gang jeg ser på det -hvis jeg rekker det, har hatt en tendens til å komme for seint, hilsen hyggelige 17. maifrokoster- for neste år skal jeg gå sammen med elever på 3.trinn som jeg skal ha ansvaret for:). Det er rart å tenke på.

Ellers er jeg ferdig med 1 av 3 eksamener for deg som lurte på det. Leverer mappa i samfunnsfag på onsdag, og da er det kun muntlig igjen 5.juni.

Til slutt vil jeg si at syrinene snart er sprunget helt ut! Jeg gleder meg.

Treningens ulike sider

I snart et halvt år har jeg trenet på et treningssted som fram til i høst var uprøvd for mitt vedkommende. Nå da semesterkortet mitt snart går ut vil jeg med denne bloggposten beskrive hvilket inntrykk dette stedet har gitt meg, og hva jeg sitter igjen med av gode minner, og minner jeg prøver å fortrenge. Sett deg tilbake og la deg gli inn i treningens aktuelle verden!

Eventyret startet da jungeltelegrafen sendte bud om at studenter fra Høgskolen i hovedstaden kunne få treningskort for kun 600 kroner for et semester. Det var O A S som ville slå på stortromma og gi oss studenter et inntrykk av at de ikke har glemt oss, og at de er villige til å gi oss et treningsstilbud som skal veie opp for deres mindre billige tilbud på et annet treningsstenter. Men nok om det. Jeg ville la meg bli en del av det!

Det som er så eksepsionelt med dette senteret er konseptet saltrening. Man kombinerer styrke og kondisjon i løpet av en time. En lettvint løsning tenker du? Genial sier jeg! Instruktøren står i midten og medlemmene står rundt med ansiktet vendt mot ham klar for å ta imot og ta i bruk guruens bevegelser og rytme. Musikken dunker ut fra høytalerne og skal fungere som motivasjon for tilhengerne til å løfte føttene litt høyere, armene litt strakere og holde ut litt lengre når man har kommet til X antall situps. Etter at timen har begynt er det alltid flere etterslepere som detter inn døra og setter igang med øvelsene som de middelaldrende mannfolka i midten instruerer i. Det er armer og bein overalt og det komiske ved hele situasjonen er ikke til å komme bort i fra. Rundt meg står godt fungerende mennesker som gjør de mest latterlige bevegelser sammen. Det er til å få fnatt av de første fem minuttene hver gang. Det blir ikke noe bedre av at vinduene ut mot gata dekker hele veggen og at det kontinuerlig går mennesker forbi utenfor. Disse blir vitner til aktivitetene innenfor, der rytmiske og mindre rytmiske øvelser blir utført. Etterhvert blir man herdet og kommer inn i en slags sinnstemning der dette er normalt, man skulle ikke tro at man har gjort noe annet. Mennesker fra 17 år og opp til 70 tilbringer denne timen sammen hver uke, gjerne flere, der det eneste de har til felles er å prøve å følge instruktørens beskjeder. Og det føles godt. Når man ligger på matta i mørket, lyttende til strykeinstrumenter og tar en såkalt "timeout" etter uttøying, skulle man tro at man var et nymatet barn. Tilfredsstillelsen over å ha gjort kroppen sin glad, tatt i bruk semesterkortet, og at du klarte enda flere armhevinger denne gangen, er nok til at du kommer tilbake.

Betraktinger ut fra et juleaktig perspektiv

Julehøytiden har gjennom den siste uka senket seg over landet, varmet oss med sitt gylne teppe- i den grad man ser bort i fra regnet som har preget vår hverdag- fra julaften og fram til i dag. I løpet av uken har julekos, julemusikk, julefamilie og julevenner stått på programmet. Julekjæreste har det ikke blitt noe av i år, da min tilkommende valgte å tilbringe julen i utlandet. Trøsten får være at neste jul er alt annerledes.

Få dager før jul åpenbarte familien Myrvangs tradisjonelle juletrehogst. Da benket alle som kunne krype og gå seg inn i bilen for å sette nesa mot julevennen til mamma og pappa som selger jultrær. I min tidlig ungdom var dette noe av det mest pinlige jeg visste om. Ikke særlig juleromantisk, men for å begrunne denne opplevelsen vil jeg dra fram tre sentrale punkt. For det første var det vissheten om at julevennen fikk innblikk i at hele familien skulle hente dette treet som gjorde det så flaut. For det andre var det så uhorvelig pinlig at pappa snakket så høyt om hvor flott det var at hele familien var med. For det tredje var det tanken på at det var et grantre vi var på jakt etter som gjorde det hele vanskelig. Jeg hadde en periode i livet jeg ikke forstod poenget med å dra et tre inn i stua, for så å pynte det, og vise hele slekta og venner hvordan treet vårt ble seende ut. Samtidig slo vissheten seg fast ved å vite at alle disse folkene hadde et liknende julepynta tre i stua. Hva skjedde med folks fornuft? Jeg fikk alltid en merkelig følelse innvendig, sammen med en liten skyldfølelse for at julefølelsen hadde forlatt mitt legeme. Hva hadde skjedd? I løpet av årets juletrehogst var ikke følelsen som strittet imot hele juletreprinsippet til stede, og jeg fikk i tillegg oppleve lukten av granbar, da treet måtte dryppe av seg i badekaret pga det vakre rimet som før julaften befølte alt av utemateriale. Hvilken lykke! Jeg fikk oppleve at jeg er i stand til å kjenne julegleden og se fellesskapet i hvordan juletrær bringer mennesker sammen i høytiden. (Om man ikke har annet å snakke om kan man dra fram juletreet som tema. Det kan sammenlignes med været, det er noe de fleste har til felles i julen). Fjortisperioden var heldigvis bare en fjortisperiode. Den varer heldigvis ikke til man er 23!


2. januar begynner nyttårslivet, og det er med spenning og nysgjerrighet jeg lurer på hva det nye året vil bringe. Til sommeren er jeg ferdig utdannet lærer (iiik), og kan med dette på samvittigheten starte prosjektet med å oppdra våre nye generasjoner i norsk, samfunnsfag, KRL. Hvorfor i alpakka(som for øvrig er et klovdyr som tilhører den Sør-Amerikanske kamelfamilien sammen med lama, guanacos og vicunas) har jeg ikke valgt fag som kroppsøving eller noe annet estetisk? Jeg kan trøste meg med at en allmennlærer, som min tittel etterhvert vil lyde, er en person som skal kunne litt om alt(høres litt trist ut i grunn, men på grunn av denne bivirkningen kan man ofte være flink i TP, hvertfall hvis man ikke spiller sammen med Holmedahlfamilien). Jeg vil slå meg til ro med at min estetiske sans ikke vil tape noen gunst hvis jeg er flink og holder den ved like. For øvrig er det ikke alltid like takknemlig å undervise i musikk. Makan til gledessdrepere noen elever kan være når man dæljer til med et undervisninsopplegg uten sidestykke i en 6. klasse(hilsen musikktime ved skoleovertakelsen okt 07, red anm). Takk og lov at enkelte satt under pulten dagen etter og sang av hjertens lyst på min gode og kjære banansang med rytmer.

Dette ble litt for langt. Så kjære leser, hvis du har kommet så langt som dette og ikke har lagt
inn årene for lenge siden, vil jeg nå avslutte innlegget med ønske om et godt nytt år og en herlig vår!

Kald, rå og brutal

Det finnes sikkert flere begreper ute i omløp blant Norges befolkning som ennå ikke har fått sin egen definisjon. Dette kan være alt fra enkle ord, sammensatte ord til dialektord osv. Et begrep jeg vil nå vie min ære og heder til på denne siden, tilhører angstfamilien og har av meg og min søster blitt definert som kuldeangst.

Se for deg at det er sommer, det er seint på ettermiddagen, og sola varmer ikke så godt som tidligere. En sky har faktisk sett sitt snitt til å gjemme sola. Til tross for at du har badet en stund må du ta det siste stupet fra brygga, og du tar sats og stuper uti. Det er da det skjer. Med en gang du har fått armene og hodet under vann angrer du på avgjørelsen om det siste stupet. I mørket og gjennom luftboblene herjer et febrilsk ønske om å komme opp igjen, slippe sitringa rundt skuldrene og kulda som legger seg som et teppe rundt kroppen. KULDEANGST! Det eneste som står i hodet ditt er at du må opp, opp, opp. Det slipper med en gang du er oppe på brygga igjen.

Informasjonsanekdote: Kuldeangst oppstår gjerne i mørke og kaldt vann.

Se for deg vinteren. Det er på kvelden og du er på vei hjem og går og hutrer ved Kong Vinters kalde skuldre. Ved et øyeblikk skjønner du at du har vært for lenge ute. KOM DEG HJEM. Kuldeangsten er på ferde igjen.

Kuldeangstens personlighetstrekk: Han oppstår gjerne i mørke og på vinteren.

Kuldeangsten personlighet minner meg litt om kranmannen jeg så ofte drømte om i marerittet jeg hadde som barn. Hver gang jeg hadde vannkrana for lenge på, det kunne være alt fra kjøkkenkrana til krana på badet, kom det ut gjennom krana en farlig skikkelse som til og med var sterkere enn pappa. Kranmannen var en liten luring som så sitt snitt hver gang en uskyldig jentunge glemte å skru av krana. Jeg husker slutten på drømmen som at alle løp ut av kjøkkenet eller gjemte seg under bordet, mens jeg satt fast i vasken. Hjelpe seg selv den som kan.

Kuldeangstens definisjon oppsummert fra en fremtidig ordbok:
Kuldeangst - oppstår gjerne i kulde(sannsynlig nok), mørke, på vinteren og i vann. Personen som får det har blitt for kald, og må inn i varmen.

Norsklærerens hjørne:
For dere som tror at ordfeil eksemplifisert som for eksempel "dame frisør" kalles orddelingsfeil, må akkomodere dette til et nytt begrep; Særskrivingsfeil. Orddeling brukes kun om ord som skal deles, mens særskriving uttrykker det som faktisk skjer når man skriver et sammensatt ord i to eller flere deler. Man skriver orda hver for seg!
Artig ikke sant? Lenge leve ord og begreper!

neida så joda så

Semesteret er i gang. Utenfor roper en svenske der han står på staffeliet de så pent har satt opp for å legge en real makeup på blokka vår. I morges ble vi vekket av kvitteret fra et stort bor som man skulle tro hadde PMS. Det har gått over litt nå, men innimellom blir vi minnet på at det fremdeles er der og krever sin plass.

Sommeren er over, men det har vært en veldig fin sommer tross knallværet som har glimret regelmessig med sitt nærvær. I løpet av sommeren har jeg fått være i to bryllup, først til min kusine Henriette og så til min venninne Åse. To kjempefine bryllup som fikk fram noen tårer. For noen vakre par!

Jeg har vært på hytta, jobbet litt og vært litt i Oslo hos Andy og familien hans. På slutten av sommeren fikk Andreas og jeg endelig til farristuren vi har snakket om lenge, så 9. august pakket vi oss opp i kanoen og padlet til flatøya. Min barndoms ferieparadis. Ikke visste jeg at det var denne dagen jeg skulle bli forlova! Høydepunktet i sommer, og vi svever fortsatt. Neste sommer blir det brølløp i Sandefjord:)

Glimt fra Hellas...

Hellas var helt konge.. En hel uke med sol fra klar himmel hver eneste dag, og herlig middelhavsbadevann. Å kunne slappe av etter en intens eksamensperiode var ufattelig deilig, og ferien var etterlengtet. I løpet av uken i Chrani ved Kalamata, fikk vi gjort mye forskjellig i tillegg til å ligge på stranda og bade i bølgene:) En av Apollos utflukter brakte oss til Olympia, plassen der det olympiske eventyret startet, og her kom virkelig noe av Hellas stolthet og fascinerende fortellinger til uttrykk. Fra denne dagens historietime sitter infoen om at kun 18 av 8000 deltakere (i ett semester) ble tatt for fusk, og at de av dem som faktisk tillot seg selv å bruke midler utenom det som var lovlig, fikk navnet sitt slått opp på store søyler som alle kunne beskue på veien inn til selve stadion. For en nedverdigelse! Premien for å vinne de olympiske leker var en krone laget av et spesielt sort tre, og ære og berømmelse i store dommer. Kvinner fikk ikke komme inn på selve stadion, og det var satt opp egne vakter som sjekket de "mannfolka" som var utkledde kvinner. Flaks at det ikk gjaldt i dag, siden det var spesielt gøy å komme inn på stadion. Jeg kjente at min egen tid fra min friidrettskarriere kom tilbake, og jeg kjente på meg selv hvordan det kan ha vært for olymipakjemperne å løpe fram og tilbake på stadion(fenomenet med å løpe i ring har man kommet frem til i ettertid). Jeg fant heller ikke noen sleggering, men det er vel også en gren som noen luringer har kommet frem til i seinere tider:) Når man skal løpe i ring, kan man jo også snurre i ring..? Uansett var det veldig gøy å overvære Olympia på denne varme dagen!

Videre har vi visitert både Petalidi og Coroni og opplevd grekere på nært hold. Spesielt byen Coroni var fantastisk flott(bildet med seilbåten er tatt derfra). Der kunne vi se fisker svømme langt intil bryggene og menneskene synes det var spennende med turister. Det må nevnes at denne delen av Hellas ikke har lagt stor vekt på turistnæringen. Det kan underbygges med at en liten unge på en terasse satte igang et ekstatisk hyl da han så oss:)

Vi ble kjent med en spesiell restaurant der vi var flere ganger på rad. Chicken sovlaki is a must!
Stranda vi tilbrakte mange timer på! Utsiktspunktet der bildet er blitt tatt er en restaurant bygd oppover i fjellveggen. På toppen ligger hovedbygget, mens en liten heis var montert for å bringe ned maten for de som jobbet med å underholde gjestene på stranda.

Etter omvisningen på Olympia stadion var det godt med en liten pause i skyggen:)
Dette er Ragne og Andreas for de som måtte lure=) hehe


I like the colors!

Skjebnens ironi

30 grader i skyggen

sol fra klar himmel

vindstille

eksamen på tirsdag







Men for all del; det er digg med smak av sommer:)

17. Mai i Tigerstaden

På fem minutter så jeg disse kjendisene:

Nadia Hasnoui
Finn Schøll(som etter å ha sett meg peke og informere Ragne om synet, snudde seg og vinket:D)
Gaute Ormåsen
Kong Harald
Dronning Sonja

På kvelden var jeg på en 17maifest med påfølgende konsert hvor Maria Solheim blinket (i mangel av et bedre ord) med sitt nærhver.

Kvelden før var Maria Mena på tullins.
Bjørn Ole fra "skal vi danse" og "dansefeber" har flyttet inn i samme oppgang som meg.

Ida, roomie, lurer på hvorfor jeg synes det er så gøy å se kjendiser. Jeg vet sannelig ikke. Men en ting vet jeg og det er at det er like viktig å få de jeg er sammen med til også å se dem, derfor informerer jeg også om det på bloggen!

Resten av 17.mai var fylt med sol, mennesker, is, pølse, gode venner, for de som måtte lure på det.