Amar shonar Bangladesh - Mitt vakre Bangladesh

Denne påsken har vært en del annerledes enn tidligere påskeferier. Denne gangen stod en reise til eksostiske Bangladesh på programmet, landet der min mann har bodd i 7,5 år av sin barndom. En del av ham som jeg til nå ikke har hatt så mange forutsetninger for å forstå, annet enn å prøve å leve meg inn i det han forteller og kunne prøve å se ham som den han var som barn ut fra historiene han har fortalt. Men å se stedene, husene og menneskene han var sammen med bidrar til en annen måte å forstå han på.

Når man skal reise til et nytt og spennende land vet man aldri helt hva som venter en. Hva vil jeg komme til se? Hva slags inntrykk vil jeg få? Vil jeg være forandret når jeg kommer hjem? 

Når jeg tenker tilbake på steder jeg har vært og som jeg er veldig glad i, så husker jeg som regel hvordan luften kjentes mot nesa og kroppen, hva slags lukter naturen gir meg og hva slags tid det er på døgnet. Slik var det også i Bangladesh, og etter utflukten til Brahmanbazar sitter jeg igjen med stemningen det var når vi gikk rundt på området med små hus som stod i en ring, langt fra byene, med lyder som bare naturens dyr, fugler og innsekter kan gi, og lukten som minner om en sen augustkveld i Norge. Det var magisk. Jeg kunne se for meg hvordan han og brødrene hans løp rundt og lekte rundt på plassen og flere av historiene han har fortalt meg skjedde jo nettopp i Brahmanbazar. Slik sett ble alt mer levende for meg. Vakten som stod ved porten da vi kom var til og med den samme som da de bodde der. 

Et annet aspekt jeg kommer til å huske fra Bangladesh er trafikken. Det er noe jeg aldri har sett maken til og sikkert ikke kommer til å se maken til heller. Her var mottoet "Tut og kjør" noe jeg fikk inntrykk av at var en trafikkregel, og biler, syklister, babytaxier og fotgjengere forentes i en salig harmoni når vi kom kjørende ut fra flyplassen. Blir du stående i kø, kan du fort bli oppsøkt av en selger som vil selge deg noe gjennom vinduet eller tiggere som trenger noe de ønsker å få fra deg. Men det mest sentrale er tutingen, den er like viktig i dette landet som blinklys er for oss i Norge. Den markerer at her kommer jeg og du skal være forberedt når jeg kommer! En av bengalene vi besøkte kjørte rundt på motorsykkel, hadde ikke lappen, men han fortalte at han hadde hjelm og med det viste han politiet at han var seriøs;)

Bilene er de som regjerer på veien, så kommer babytaxiene og til slutt rikshawene. En rikshaw er en type "trehjulsykkel" som bak på sykkelen har en liten vogn som passasjerer kan sitte på. Bengalene sykler rundt dem som måtte trenge skyss for en viss sum taka. En helt spesiell opplevelse å sitte bakpå noen som sykler deg fra et sted til et annet i slik en varme, og med såpass mye last på, vi satt som regel to og to. Likevel så jeg andre der det var opp til fem som satt på. Stor respekt av en slik innsats hver dag, alle gutta som syklet rikshawer var i god form, men er du fattig og ikke får i deg nok mat hver dag, er det nok en stor belastning for kroppen..

Gjestfrihet og gavmildhet er ord som jeg mener kan beskrive mange bengaler. Vi var på en del besøk i løpet av uka og alle ønsket å invitere oss på lunsj eller middag. Noe jeg synes var veldig annerledes og spesielt var at når vi var på middagsbesøk så hadde dem vi besøkte kun dekket på til oss, det var kun vi som skulle spise. De skulle spise senere og brukte tiden på å servere oss. Det var visst vanlig, men det klarte jeg ikke helt å venne meg til. I tillegg fikk jeg, som nygift inn i familien, flere gaver. Det var veldig koselig, men føltes også litt rart å komme for å spise og få gaver uten at jeg kjente dem fra før. Men det er der jeg føler gavmildheten virkelig får vist seg fra sin beste side. Det er noe vi kan lære av.

Turen til Bangladesh er en tur jeg aldri vil glemme, en minnerik og viktig tur som gjør at jeg føler meg enda nærmere min mann og svigerfamilie enn jeg gjorde før.