Den fyrste song

Det er kultur for å skrive ned tekster man liker på bloggene sine. Jeg er ikke noe dårligere enn at jeg følger opp med en tekst skrevet av Per Sivle som flere av dere sikkert har hørt, muligens da statuen av Kongens mor ble avduket i Slottsparken, nemlig "Den fyrste song". Dette er en av de vakreste tekster jeg vet om og enda mer sterk blir den når man kjenner til at forfatteren bak teksten mistet moren sin kun 3 år gammel. Savnet etter henne satt fast i ham hele livet, og som bar preg i flere av tekstene hans i tillegg til denne.

Den fyrste song eg høyra fekk,
var mor sin song ved vogga,
dei mjuke ord til hjarta gjekk,
dei kunne gråten stogga.

Dei sulla meg så underleg,
Så stilt og mjukt te sova,
Dei synte meg ein fager veg,
Opp frå vår vesle stova.

Den vegen ser eg enno tidt,
Når eg fær auga kvila,
Der stend ein engel smiler, blidt
Som berre ei kan smila.

Og når eg sliten trøytnar av
I strid mot alt som veilar,
Eg høyrer stilt frå mor si grav
Den song som allting heilar.

Nasjonaldagen

I går var det Norges bursdag og til tross for regn og sur vind trapper det norske folk ut av stuene sine og stimler sammen nede i sentrum for å være vitne til årets tog bestående av korps og skoleklasser. Det er noe sterkt rundt dette; tross vær og vind skal vi ut og hedre at Norge er en egen stat og markere dette sammen som en inkluderende nasjon samme hva som kunne hindre oss. Kanskje jeg også skal referere til Henrik Wergeland (jfr Vårt Land 16.05.08) og påstå at han ville vært stolt av oss. (I denne artikkelen uttalte diverse personer seg om hva de trodde Henrik Wergeland ville sagt i dag hadde han sett samfunnet vårt. Det som stod i deres egne interesser var påfallende sentralt for å si det sånn. Det er akkurat som om ved å alliere seg og late som om en av Norges fremste historiske personer er enig med deg skal bidra til å fremme deres sak). Ingen av oss vet hva Henrik Wergeland ville ha sagt! Men tilbake til barnetoget. Vi hadde benket oss opp og kikket etter diverse praksisskoler. Humoren rundt dette er at selv om denne dagen skal være full av positivisme, hindrer ikke det mange å klage over at det er trangt, manglende fri passasje og at paraplyer drypper. Dette lo vi av hele dagen.

Ellers er jeg meget fornøyd med gårsdagen. 17.Maifrokost hos Ida A med særdeles hyggelige folk, dagsaktuell musikk med nasjonalistiske marsjer på plakaten der valdresmarsjen var en av de, tale av Ida og masse god mat. Fellessang av "Norge i rødt, hvitt og blott", og "Ja, vi elsker" stod også sentralt, bland dette med masse humor, så er vi der. Videre stod pølsefest, jakt på lakris og partey hos Andreas, Gjermund, Olaf og Ole Jacob på Majorstua på programmet.

"Det var i den tid jeg gikk rundt og koste meg i Christiania"

I disse dager går jeg rundt og er litt nasjonalromantisk. Jeg liker våren i Norge. Og ikke minst; Jeg liker våren i Oslo! Ingenting er bedre enn når menneskene kommer ut fra sine lune huler og slår seg ned på en ledig flik i en park. Grillene og ulike baller, i vårt tilfelle en afrikansk en, nei jeg mener selvfølgelig en amerikansk en, blir bragt fram fra skjulestedene, og saligheten legger seg over Frognerparken, Stensparken og på St.Hanshaugen. I løpet av denne helgen har jeg vært så heldig å tilbringe flere timer i to parker, St.Hanshaugen og Frognerparken, da på ettermiddagen og kveldstid. Først sammen med Ida Aurora og Andreas, så med diverse andre folk fra familier og kollektiv. Grilling stod på programmet og ballkasting, da ballen kun en gang ramlet i vannet ved Frognerparken.

Mens jeg først er inne og skriver et blogginnlegg, noe som har blitt en sjelden begivenhet for mitt vedkomne, må jeg slå i bordet for den nye operaen vår. Det høres kanskje ironisk ut med tanke på den ufattelige mediedekningen dette bygget har fått i løpet av dets tilblivelse og i etterkant med gul marmor og det hele, men det er det ikke. Jeg må runge et HURRA for operaen vår. Den er virkelig fantastisk flott, og ikke desto mindre av at første gang jeg besøkte dette bygget rommet taket over 900 soul children barn. Som en tilfeldig forbipasserende nordlending sa det; det er alltid noko som skjær i Oslo utan at ein væit det(kan ikke si min dialekt på dette tidspunkt skildrer den fine nordlanske dialekta i særlig stor grad. Dette sier jeg selvfølgelig selv for å slippe å få eventuell pes rundt det).

Snart er det 17.Mai, og det betyr barnetog! Det er siste gang jeg ser på det -hvis jeg rekker det, har hatt en tendens til å komme for seint, hilsen hyggelige 17. maifrokoster- for neste år skal jeg gå sammen med elever på 3.trinn som jeg skal ha ansvaret for:). Det er rart å tenke på.

Ellers er jeg ferdig med 1 av 3 eksamener for deg som lurte på det. Leverer mappa i samfunnsfag på onsdag, og da er det kun muntlig igjen 5.juni.

Til slutt vil jeg si at syrinene snart er sprunget helt ut! Jeg gleder meg.